Når du går vandring i 2 uker, har du god tid til å tenke. Jeg skrev om det i et tidligere innlegg, jeg ønsker å gjøre noe fint, som har mening for meg.

Jeg vil ta med meg alle som har vært i mitt liv, både slekt, venner og kolleger, som ikke er her lenger, men som jeg finner igjen på stjernehimmelen. Jeg har alltid hatt en dragning til stjernehimmelen, det er et så vakkert syn at det får meg til å gråte. Ikke fordi jeg er trist, men fordi det er så vakkert og mektig! Og jeg er sikker på at hver og en av oss får sin plass der, når sjelen forlater deg.

Derfor vil jeg tenne et lys i Nidarosdomen for alle stjernene mine: Ole Birting, Jenny, Fridthjov (pappa), Oddveig Mary (mamma), Oddvar, Signe,  Margareth, Liva, James, Cato, Oscar, Kirra, Rannveig, Herbert, Jenny, Klas, Solveig, Louis, Christel, Juffen, Grace(tante), Randi, Rolf, Frid, Gewarda Antonie, Guttorm, Jan, Reidun, og jeg har også gode venner og kolleger som har gått bort. De som kjenner meg vet hvem de er.

I går deltok jeg på en messe for pilegrimer i Nidarosdomen, hvor jeg tente lys for alle jeg tenker på. Jeg fikk også gå frem til alteret og presten, og fikk velsignelse. Jeg kjente en sterk tilstedeværelse, og særlig til mamma og pappa. Dette ble en sterk og fin avslutning for turen.